Jeg skal ikke legge skjul på at det ikke bare er lett å jobbe nevroplastisk med pasienter. Det kommer helt an på hva som er utgangspunktet. Dersom pasienten oppsøker med meg et klart ønske om å jobbe nevroplastisk med sine plager, så er han eller hun allerede med på laget. Da er det bare å komme igang med å strukturere, teste ut, balansere og få erfaringer med de ulike verktøyene.

Dersom pasienten er skeptisk, kan det være litt vanskeligere å nå gjennom. Og det er  helt ok. De fleste er fortsatt godt inni den tradisjonelle måten å tenke smerte på. Det å skape et skifte tar tid. Spesielt når man må jobbe på individplan, en om gangen.

Vi er som mennesker svært satt i å følge det som samfunnet har lært oss. Det skal mye til å tenke utenfor boksen. Men når vi først kommer dit at vi kan løsrive oss litt fra gamle tankemønster og gamle sannheter, så finnes det ingen grenser for hvor langt man kan nå. Det er iallefall min mening. Og ingen sitter på retten til å ta fra noen håpet om noe bedre. Derfor søker jeg alltid muligheter. Jeg prøver også å forespeile mulighetene for pasientene mine også, for de som er klare til å høre.

For de pasientene mine som er klar for å møte sine utfordringer den nevroplastiske veien, men verktøyene i PRT, så er det som sagt enklere, men vi møter på utfordringer. Spesielt i starten. Det er ikke alltid resultatene kommer med en gang. Det er frustrerende og mange sliter med å holde motivasjonen oppe. "Jeg blir skuffet når jeg får tilbakefall så fort", "Jeg klarer ikke slutte å tenke på at det må være noe annet som gjør at jeg har vondt," "Hvorfor tar det så lang tid". 

Jobben min er å trygge pasienten og formidle hvordan prosessen pleier å se ut, hva som er vanlig å oppleve og hvordan man kan møte de frustrasjonene og utfordringene man har med å holde motivasjonen oppe. Til og med jeg blir frustrert når det tar lang tid å se resultater, og må jobbe med meg selv. Det har hendt at jeg har tenkt "Hva i alle dager er det jeg holder på med?" "Tenk hvis disse nevroplastiske greiene egentlig er bare tull?". "Nå driter jeg meg sånn skikkelig ut!".

MEN, så kommer pasienten tilbake, men lys i øynene, og sier "Jeg har fortsatt vondt, men det er liksom ikke så farlig, jeg vet jo at det er hjernen som lager disse smertene", "Jeg har perioder der jeg ikke tenker på smertene lenger", "Det føles så trygt å ha verktøy som jeg kjenner hjelper", " Jeg vet at dette er riktig for meg nå". " Selv om jeg fortsatt har veldig vondt, så vet jeg at jeg kommer til å blir bra".

Motivasjonen kommer med erfaringene, til slutt blir motivasjonen selvgående og pasienten erfarer på egen kropp at noe begynner å endre seg. Det å se de transformasjonene som skjer i pasientene når de selv skjønner at de kan påvirke sitt eget liv betyr alt. Det er derfor jeg gjør dette. Jeg ser det hjelper mennesker fra å være langt nede til å få håp om noe bedre. Vi vet hva det gjør med nervesystmet: det beveger seg fra fare til trygghet, fra overlevelse til trivsel.

Erfaringene mine og andre sine erfaringer med nevroplastiske verktøy viser at det styrker den enkelte sin kontroll over egne omstendigheter. Vi hjelper mennesker med å ta tilbake makten i sitt eget liv. Ved å bli bevisste egne tanker, følelser og handlinger, bli bevisst egne begrensende måter å se verden og omstendigheter på, så kan vi via nevroplastisitet og god gammeldags læring, begynne å se verden i et bedre lys, som bringe mer glede og mindre smerte. DET er det verdt å jobbe for.

-Bente

www.bentehauglandberle.no

Frihet fra smerte