Vi må lære oss å føle!

 

Å føle er verken svakt eller flaut. Vi er mennesker og vi styres av følelser. Alle valgene vi tar styres av følelser. Det er to grunnleggende følelser som ligger bak våre handlinger. Frykt som representerer fare og kjærlighet som representerer trygghet. 

 

 

Hvilken følelse tar du valgene dine ut fra? Frykt eller kjærlighet? Lar du de undertrykte, ubevisste følelsene bestemme valgene du tar i livet ditt.

 

Som mennesker har vi en hjerne som er ekspert på å holde oss trygge, uansett om det betyr at vi har smerter og symptomer som gjør at vi blir bundet til sengen i lange tider. Som Nicole Sachs sier " Safe in the unsafest way".

 

Hjernen er ekspert på å programmere inn og huske hva som potensielt kan være til fare for vår overlevelse, slik at den kan være forberedt  til å reagere raskt på fremtidige farer. Denne programmeringen går som regel på autopilot og hjernen reagerer på refleks, uten at vi tenker oss om. Det er energisparende og nyttig for hjernen å ikke trenge å vurdere i hver eneste situasjon hva som er best å gjøre. Men det er ikke alltid det hjernen velger å gjøre er hensiktsmessig for oss eller hjelpsomt.

 

Dette var kanskje nyttig en gang. Men ikke nå lenger.

 

Vi trenger å ta bevisst kontroll på det som foregår i sinnet vårt, slik at vi kan omprogrammere  hjernen til å gjøre det som tjener oss i stedet for. Det er det vi gjør i den nevroplastiske treningen og i pain reprocessing therapy. Vi reprogrammerer hjernen til å gjøre det vi vil den skal gjøre. Det tar innsats og tid og tålmodighet, men det er fungerer.

 

Nøkkelen til frihet, er at vi må lære oss å føle de følelsene som hjernen gjør alt i sin makt for holde unna bevisstheten vår. De begravde følelsene som hjernen en gang bestemte at vi ikke var i stand til å føle, som vi ikke lærte å føle, eller som var så overveldende i øyeblikket at det var best for oss å ikke forholde oss til det.

 

Disse følelsene ligger der enda, inni oss, som deler av oss som sitter fast i fortiden. Barnet i oss som ikke fikk det som det trengte og fortjente. 3 åringens frustrasjon og raseri, som hun lærte at ikke var akseptert å føle på, for da ventet kanskje straff. Den 3 åringen finnes inne i oss fortsatt. Vi blir alle 3 år av og til, men vi tillater det ikke, så vi fortsetter å undertrykke det raseriet og så smiler vi og går videre med dagen.

 

Vi må lære oss å føle. Det er å føle de undertrykte følelsene som er nøkkelen til frihet. 

 

Det er ikke noe farlig å føle. Hjernen tror det. Men vi vet bedre. Vi vet at det tar ca 2 minutter for en følelse å gå gjennom den kjemiske prosessen som en følelse utløser. Vi må lære oss å sitte med det, bestemme oss, rettere sagt, for hjernen vil finne på de merkeligste ting for at vi skal la være. Den kan til og med lage mer smerter.  Men vi vet bedre. Vi vet at friheten er på den andre siden av den ufølte følelsen. Vi må lære oss å få ut sinne og raseri, på trygge og sunne måter. Vi må lære oss å tillate oss selv å sørge, gi slipp og la det ta den tiden det tar. Vi kan sitte med det. Vi kan skrive det ut. Vi kan si det høyt. Stopp. Nei. Nok.

 

Det er ikke pent, men du dør ikke av det, selv om hjernen kanskje tror det. Vi vet bedre.

 

Følelsene sitter som fastlåst energi i vår fysiske kropp. Vi kan ikke tenke oss ut av følelsen. Den må føles gjennom kroppen. Men vi må bruke vårt bevisste sinn og våre tanker til å stå imot motstanden som hjernen lager, og velge å sitte med det. Bestemme oss. Vi må velge. Alle kan velge.